Det er ikke alltid det vanskeligste at kroppen er sliten.

Noen ganger er det vanskeligste at du har mer lyst på livet enn kroppen ser ut til å ha kapasitet til.

Hodet kan være fullt av planer.

Du har lyst til å være med. Dra steder. Jobbe med noe du liker. Gå en tur. Reise. Være sosial. Gjøre noe spontant fordi det dukket opp en mulighet.

Men før du svarer ja, begynner du å regne.

Hva gjorde jeg i går?

Hva skal jeg i morgen?

Har jeg nok igjen til dette?

Og hvis jeg gjør det. Hva kommer det til å koste etterpå?

Kanskje du kan bli med på middagen, men vet at morgendagen sannsynligvis blir roligere.

Kanskje du kan ta den lange dagen, men da bør du ikke legge noe annet rundt den.

Kanskje du har sluttet å gjøre to ting på samme helg.

Ikke fordi du ikke har lyst.

Men fordi du har lært at kroppen sender regningen etterpå.

Når planlegging blir helt normalt

Det spesielle er at vi kan bli utrolig gode på dette.

Vi tilpasser.

Flytter ting.

Legger inn pauser.

Sier nei.

Passer på at kalenderen ikke blir for full.

Og selvfølgelig kan det være klokt å ta hensyn til kroppen. Å kjenne egne grenser er ikke noe jeg ønsker at vi skal slutte med.

Men jeg synes det er interessant å legge merke til hvor mye av livet som etter hvert organiseres rundt dem.

For det kan skje gradvis.

Du tenker kanskje ikke:

Kroppen min begrenser livet mitt.

Du bare slutter å legge to avtaler etter hverandre.

Velger bort den ekstra turen.

Sier "vi får se" i stedet for ja.

Planlegger inn dagen etter.

Eller kjenner at spontanitet har blitt noe andre mennesker driver med.

Og plutselig handler kapasitet ikke bare om hvordan kroppen føles.

Den har begynt å påvirke hvordan livet ser ut.

Kanskje det er dette som kan føles som å bli eldre

Da jeg begynte å utforske følelsen av å være eldre i kroppen enn alderen min skulle tilsi, ble dette viktig for meg.

For det handler ikke nødvendigvis om tallet på fødselsattesten.

Det handler heller ikke om at en kropp skal kunne gjøre alt, hele tiden.

Men det er stor forskjell på:

Dette har jeg ikke lyst til.

og

Dette har jeg veldig lyst til, men jeg vet ikke om kroppen tåler kostnaden.

Det siste kan gjøre noe med opplevelsen av frihet.

Når kroppen stadig oftere får siste ord i hva du kan være med på, hvor mye du kan gjøre og hvor spontan du kan være, kan livet begynne å kjennes mindre.

Og det er kanskje dét jeg reagerer mest på.

Jeg ønsker ikke først og fremst en kropp som ser yngre ut.

Jeg ønsker en kropp som er med på livet.

Før vi prøver å presse oss til mer

Det er lett å tenke at løsningen er å ta seg sammen.

Gjøre mer.

Trene hardere.

Bli mer disiplinert.

Eller finne noe som gir et ekstra energikick slik at vi kan fortsette litt til.

Jeg er mye mer interessert i et annet spørsmål:

Hvorfor koster dette kroppen min så mye?

For jeg orker ikke forteller ikke nødvendigvis hvorfor.

Søvn spiller inn. Mat og næring spiller inn. Stress og belastning spiller inn. Bevegelse, styrke og restitusjon spiller inn. Hvordan dagene og ukene våre ser ut spiller inn.

Og noen ganger finnes det selvfølgelig medisinske årsaker til vedvarende eller ny utmattelse og redusert kapasitet som bør undersøkes av lege.

Det er derfor jeg liker å tenke på Kroppens strømnett.

Ikke som en bryter vi må finne og skru på.

Men som mange deler som påvirker hverandre.

Når kapasiteten er mindre enn livet du ønsker å leve, synes jeg derfor det er mer interessant å begynne å forstå systemet enn å bare presse mer ut av det.

Et lite regnskap jeg synes er mer interessant

Hvis du kjenner deg igjen, kan du prøve å observere noen dager uten å skulle fikse noe.

Ikke bare spør:

Hvor mye orket jeg i dag?

Legg også merke til:

Hva kostet mye?
Hva gjorde at kroppen føltes mer tappet enn du forventet?

Hva ga noe tilbake?
Når kjente du litt mer overskudd, ro, styrke eller kapasitet?

Når kom regningen?
Med en gang? Samme kveld? Neste morgen? To dager senere?

Hva tåler kroppen bedre enn du tror?
Det er også viktig. Vi skal ikke bare lete etter begrensningene.

Kanskje oppdager du ingenting spesielt den første dagen.

Men etter hvert kan det dukke opp mønstre.

Og det er der jeg synes det begynner å bli interessant.

Ikke fordi målet er å kontrollere kroppen perfekt.

Men fordi det er vanskelig å gjøre gode valg for noe vi ikke har begynt å forstå.

Jeg vil ikke bruke resten av livet på å regne

Jeg kommer fortsatt til å ta hensyn til kroppen min.

Noen dager vil jeg velge bort noe.

Noen ganger er hvile det klokeste valget.

Og et liv uten grenser finnes ikke.

Men jeg ønsker heller ikke at regnestykket skal bli så selvfølgelig at jeg slutter å stille spørsmål ved det.

For bak alle disse beregningene finnes det noe annet:

Det jeg har lyst til å bruke livet mitt på.

Det er egentlig derfor jeg er så opptatt av kroppen.

Ikke for å gjøre kroppen til et nytt prosjekt.

Men fordi jeg vil ha mest mulig av dette:

En kropp som er med på livet.